Jakten På Gullet

Så koselig det er å få så mange kommentarer, meldinger og hilsener etter L ble født <3 Det finnes jo så mange mammablogger der ute, at jeg hadde egentlig tenkt å slutte å skrive da Leon ble født. Meeeen, så er det så koselig å skrive ned, få oversikt i hodet og fortelle om hvordan vi har det, spesielt når folk vil høre om det. Så her kommer en liten oppdatering, også kommer jeg nok til å fortsette å skrive litt en sjelden gang fremover.

Som dere vet ble L født 13. februar, og siden da har mye skjedd. De første to ukene var formen min elendig. Jeg hadde kjempevondt i halebeinet, og kunne ikke sitte på flere uker. Jeg trengte hjelp til det aller aller meste; ut og inn av senga, ta på meg bukse og sokker, opp og ned av sofaen osv. L var en drøm, sov mye og krevde lite. Han lå og sov i fanget vårt nesten hele tiden, spiste bra og koste seg. Når jeg ser tilbake på det var det en utrolig fin tid, de første ukene som en familie <3 Men sannheten er at jeg ikke greide å nyte det til det fulle, jeg hadde så vondt, gikk på sterk smertestillende, greide ikke å gå noe særlig, og alt fra å gå på do til å dusje til å ta i mot besøk ble et stort prosjekt. Men så var det jo så verd det likevel, L var helt nydelig og jeg kunne ikke få nok av babylukta, se på det lille mennesket vi har skapt og ligge og kose i timesvis hver dag.

Og etter disse to rolige ukene kom kolikken! Skriking i timesvis hver kveld, og noen ganger hele dagen. Mange våkennetter, farting til helsestasjonen, endeløse timer med bæring og mange tårer. Det var forferdelig å se han ha det så vondt hver dag, så vi prøvde alt mulig for å hjelpe han. Og etter et par måneder fant vi hjelp i minifom, regulering av mitt kosthold og manuellterapi. Og derifra har alt vært så mye bedre. Selv under kolikkperioden koste vi oss masse, men guri meg så mye lettere det er å være mamma når ungen er blid stort sett hele dagen.

Nå er det helt fantastisk å være mamma! L smiler masse, jabber, flirer, hermer etter oss og har det bra. Han er både glad i å prate med oss og ligge alene og kose seg under babygymmen sin. Vi er med på babysvømming, noe som er kjempekoselig for oss alle sammen. Også er det mange andre rundt oss som nettop har fått barn, så vi koser oss sammen med de også. Å se andre barn/se seg i speilet er spesielt morsomt, da gliser han og blir "krampeglad" i hele kroppen. Men Leon og hunden går det også veldig bra. Vi var litt skeptisk til det, da hunden vår er redd for barn fra før. Men sakte med sikkert har vi latt hunden i eget tempo få nærme seg Leon, og nå er hunden kjempeglad i han. Kommer til meg på stua om Leon skriker i senga si og ser på meg med et blikk som sier "skal du ikke komme og hjelpe han snart da??". Hihi. Og hun legger seg gjerne ved siden av han på teppet og passer godt på barnevogna når vi går tur.

Både folk som vet at vi har brukt donor og folk som ikke vet det påpeker hele tiden hvor lik OT L er. Hehe, det skal jo ikke være mulig!! Men han er faktisk litt lik rundt munnen, og noen mener også at nesa også likner på OT sin. Så vi var nok ganske heldige med donoren  OT har vært mye hjemme siden L kom til. Det har vært et bevisst valg fra vår side for å la OT knytte seg ekstra godt til L(og omvent) fra starten. Men det at vi har brukt donor har ikke vært noen hindring, OT har forgudet sønnen sin fra første stund og donoropplegget tenker vi veldig lite på. Hvordan det var å være ufrivillig barnløs har jeg helt glemt, og hver eneste ventetime, sprøyte, sykehusbesøk og usikkerhet har vært verd det.

Her har dere noen bilder av vår nydelige L som nå er 3,5 mnd, 7 kg og 62,5 cm lang:

Her kommer min ultralange fødselsrapport. Har skrevet alle detaljer mest for min egen del; godt å gå gjennom det og få det ut, og greit å se tilbake på senere. Mesteparten er ting jeg har fått gjenfortalt av OT i ettertid, da jeg husker svært lite av det selv.

Lørdagskvelden den 12.02.11, 5 dager på overtid, dro jeg og OT på butikken. På vei hjem opp trappa kjente jeg noe komme ut, og da jeg satt meg på do rant det fostervann. Haha, fornøyd med at det ikke skjedde på butikken! Ringte føden og kom inn på en sjekk. Helt klart vannavgang, og det ville fortsette å renne slik til ungen var ute. Alt i orden med barnet, fikk beskjed om å komme inn dagen etter for ny sjekk på formiddagen den 13. kl 16.00. Kjente noen murriger og regelmessige kynnere før denne kontrollen, men ikke noe vondt. "Er du usikker på om det er rier, så er det ikke rier" fikk jeg beskjed om. Neivel, vi dro hjem og skulle komme dagen etter for igangsetting.

Da vi kom hjem fortsatte disse murrigene regelmessig, og selv om de på sykehuset sa at det ikke var rier fant jeg fram rietelleren på nettet og begynte å registrere. Fra 17.30 til 18.30 gikk de fra 18 minutter mellom til 7 minutter mellom, varighet 40-60 sekunder. Men siden det ikke var spesielt vondt, og friskt i minne "er du usikker, er det ikke rier" trodde jeg fortsatt ikke dette var rier. Jeg var i strålende humør, og sang høylytt til green day i stua her, så spesielt vondt hadde jeg ikke. Kl 19.00 snakket jeg med mamma i telefonen under en rie, og da var det fortsatt 7 minutter mellom. Vi spiste litt mat, og da kjente jeg det begynte å bli vondere. Fortsatt den samme følelsen av murrig i rygg og mage, bare vondere. Begynte å bruke pusteteknikken jeg har lært meg, og det gikk fint. Gikk en liten tur på do, og da jeg kom tilbake i stua meldte smertene seg sterkt og riene gikk rett fra 7 minutter til 4 minutter i mellom. Greide ikke å snakke til OT pga smertene, men da han kom og tittet på rietelleren min og så at det stod 4 minutter mellom ringte han sykehuset mens han sprang rundt i huset og pakket det siste i fødebagen; som mobilladere, bankkort og slikt. Mens han snakket med føden i telefonen spydde jeg som en gris, og riene gikk rett fra 4 minutter til 1,5 minutt mellom. Fikk bare noen sekunders pause før neste ri kom haglende, og jeg flyttet meg rundt i sofaen; liggende, stående, bøyende; visste ikke hvor jeg skulle gjøre av kroppen min. Det kom veldig mye blod fra meg, og jordmor på telefonen spurte om jeg hadde kjent liv siden dette startet, og jeg hadde ikke peiling. Da var klokka 20.00, og ambulanse ble sendt.

Det tok E-V-I-G-H-E-T-E-R før ambulansen kom, og i løpet av den ventetiden opplevde jeg nok kanskje den verste smerten ved hele fødselen. Husker jeg bare ropte og bar meg voldsomt, og var veldig frustrert over å ikke finne noen stilling jeg følte meg komfortabel i. OT masserte meg i korsryggen ved hver rie, og det lindret ganske bra. Pusteteknikken hadde på dette tidspunktet gått rett i dass. Samtidig tenkte jeg mye på det jordmor hadde sagt om liv i magen, og jeg var livredd for at noe var galt nå som det gjorde så vondt, med alt blodet og det at jeg ikke kjente noe liv.

Endelig kom ambulansefolkene inn her, og han ene ambulansemannen lurte på hvor lenge det var mellom riene. "Jeg har ikke peiling" svarte jeg, og han begynte å måle. Da hadde jeg bare noen sekunder pause før neste rie kom, og OT fikk beskjed om å finne frem en madrass for å legge på gulvet på stua for her ble det muligens hjemmefødsel. Jeg stod på knær fremoverbøyd over sofaen, og stuebordet ble dradd bort for å få plass til madrassen. Da kollapset hele bordet, så det var et underlig styr her. Den ene ambulansemannen fortsatte å måle tiden på riene, og plutselig sa han at dersom jeg greide å løpe ned trappa selv kunne vi forsøke å rekke sykehuset. Selv jeg greide å tenke meg til at det å komme til sykehuset ville være det beste, så da neste rie slapp taket spratt jeg opp, løp ned trappa og slengte meg ned i ambulansebåra som stod klar, og akkurat da kom neste rie. Så kjørte ambulansen som et svin til sykehuset, og det kjentes ut som vi føly over alle fartsdumpene. Ambulansemannen som satt ved siden av meg prøvde seg på en spøk som ikke falt helt i smak der og da: "Dersom du ikke hadde rier fra før, så får du det i alle fall nå"... Ehhe, ja. Under turen begynte jeg å føle pressetrang, så blålysene ble slått på inn til sykehuset og i følge OT kjørte de svinfort. Jeg var så sykt kvalm, men spydde ikke mer i ambulansen. Lå der og tenkte på om jeg kanskje er litt pinglete, tenk om jeg ikke hadde noe særlig med åpning, og at dette bare var starten?? Er ikke lett å være dum førstegangsfødende.

Da vi ankom sykehuset kl 20.55 stod en jordmor klar på akuttmottaket og tok imot oss. Hun målte babyens hjertelyd med det samme, og den lå på 140. En stor lettelse! Jeg ble kjørt inn på føden og fikk lystgass. De dro av meg klærne og sjekket åpning som var 8 cm kl 21.00, og babyens hjerterytme sank til 120. Jeg var fortsatt kjempekvalm og brekningene haglet på. Husker jeg fikk litt vann og en kald klut på panna mens jeg innimellom supte inn lystgass, og kl 21.05 raste det inn masse folk på fødestua. Babyens hjerterytme hadde sunket til 80, og babyen måtte ut så fort som mulig. Jeg fikk jeg beskjed om at det var full åpning og jeg kunne presse om jeg følte for det, noe som var ganske befriende for jeg hadde hatt pressetrang lenge. Jeg presset en gang og kjente et enormt trykk fra hodet til babyen. Siden de måtte få han ut så fort som mulig satte de tang på hodet hans og de klipte meg med saks, noe jeg ikke kjente i det hele tatt. På neste pressrie presset jeg i noe som kjentes ut som en evighet, og plutselig kjente jeg hodet og hele kroppen komme ut. Jeg tenkte umiddelbart at det slettes ikke var så ille som jeg hadde forestilt meg, samtidig som jeg ikke kunne begripe at jeg faktisk var ferdig! Kl 21.16 ble L født.

Jeg så at legen holdt han, han var helt hvit og dekt med slim og blod. Umiddelbart begynte han å hoste og skrike, og de spurte meg om jeg ville ha han med det samme eller om de skulle tørke av han først. Klart jeg ville ha han med det samme, så et lite slakt av en baby ble slengt på brystet mitt. Jeg ble helt sjokkert, for jeg hadde sett for meg det skrekkscebarioet at han ikke pustet da han kom. Men det gjorde han, og det føltes helt fantastisk! Jeg fikk beskjed om å presse litt til, og da kom morkaka ut. Det var helt smertefritt.

Jeg begynte å skjelve voldsomt, hele kroppen min ristet og jeg kaldsvettet og begynte å grine. Jeg insisterte på at OT skulle ta babyen, for det føltes helt grusomt å ha han oppå meg når jeg skalv sånn. Men de sa nei, det beste var at han lå hos meg. Jeg bare gråt og gråt, det var forferdelig å tenke på at dette var det første han skulle føle av mammaen sin. Etter tre kvarter tok de endelig babyen for veiing og måling mens jeg ble sydd. Han veide 3095 g og var 50 cm lang, mye mindre enn estimert, men helt perfekt. (Apgar 9-10-10) Å bli sydd var omtrent like vondt som fødselen på tross av at de satte 3 bedøvelser. Aner ikke hvor mange sting det ble, men i papirene står det "dyp vaginal rift" + sting fra sakseklippet. I tillegg hadde jeg grenseløse smerter i rompa, som om babyen hadde kommet ut der... En jordmor sa at jeg kunne bruke lystgassen under syingen, og først da lærte de meg hvordan den fungerte. De fortalte meg at den kun virket akkurat i det jeg brukte den, det hjalp ikke å suge inn litt her og litt der. HALLO, kjekt om noen kunne ha fortalt meg det under fødselen også, jeg hadde ikke fått noen virkning av den da!

Det tok 1,5 time å bli sydd av to leger; en vanlig lege og overlegen på kvinneklinikken! OT holdt i babyen resten av tiden på fødestua. Jeg vet ikke riktig hvorfor, men jeg gråt hele tiden. Rumpa var så utrolig vond, og det hele ble bare veldig overveldende på alle måter. Var så vondt at jeg ikke greide å tisse, etter utallige forsøk den natten og stadige trusler fra jordmor om kateter måtte jeg tilslutt gi opp, og på morgenkvisten fikk jeg satt inn kateter. Dagen etter fødsel var smertene fortsatt like intense, og en lege påviste at jeg bristet halebenet under fødselen, trolig ved bruk av tangen.

Ved midnatt ble vi kjørt inn på barselavdelingen. Jeg og OT lå våken hele natten og snakket oss gjennom fødselen. Han fortalte meg alt det jeg selv ikke kan huske, og vi delte tanker om det som hadde skjedd. Vi begge føler at det hele gikk ganske bra, ting gikk så kjapt at vi ikke rakk å bli redd underveis. Jeg er så takknemmelig for at han holdt seg rolig og støttet meg så fint gjennom fødselen, selv om jeg skjønner at det var tøft for han å stå på sidelinjen og følge med på alt som skjedde i reserfart. L sov hele den natten, og han er så utrolig vakker. Det er så rart at han er vår, jeg kan ikke fatte at vi er så heldige at vi har en frisk og fin gutt, 3,5 år etter vi startet å prøve å få barn. Veien hit har vært kjempelang og til tider steintøff, men jeg kan med hånden på hjertet si at alt har vært verd det når jeg ser på sønnen min i dag.

Takk for at du tok deg tid til å lese!