Vi er et par i 20-årene fra Trondheim, som har vært sammen siden 2004, og vært samboere siden 2006. Vi kjøpte oss hus sammen i 2007 på et rolig sted like utenfor Trondheim, og på samme tid fikk vi en liten hund. Vi er et rolig par som har lagt fra oss festing og drikking for lenge siden, vi liker heller å bruke tiden på reising, trene med hund, være med venner og spille biljard.
Jeg er student, og jobber ved siden av. Mange mener nok at det passer bedre for meg å få barn når jeg er ferdig med studiene og er litt gamlere, men jeg må si meg uenig. Det er helt klart at det er fordeler med å vente til man er litt gamlere og har fast jobb, men det er også mange fordeler med å starte når man er ung.
Ønsket om å få barn har vært sterkt lenge, og i oktober 2007 bestemte vi oss for å begynne å prøve. På det tidspuktet var vi helt sikker på at det var dette vi ønsket. I løpet av våren/ sommeren 2007 drøftet vi mye for og imot om dette virkelig var riktig for oss, og vi sjekket ut om de økonomiske rammene, plass i huset og om vår egen evne til å ta vare på et barn var bra nok for å skape et trygt og godt oppvekstmiljø. Når forholdene ligger til rette, og vi begge har et sterkt ønske om å få barn, hvorfor ikke begynne tidlig?
Hittil har vi brukt overskuddet at penger på å reise. Mannen min er i fast jobb, mens jeg er student. Stipendet er ganske lavt, og derfor har jeg jobbet ved siden av skolen siden ungdomsskolen. Selv om vi er huseiere, reiser mye og lever godt rekker økonomien også godt til når vi får barn. Det er klart at vi må kutte ned på antall reiser, og tenke litt mer økonomisk, men jeg har regnet på det og vi har helt klart råd til å få barn. Jeg har sjekket ut mine rettigheter både hos NAV(foreldrepenger, permisjonspenger, barnebidrag, ol) og lånekassen, og jeg får faktisk mer penger til sammen når jeg har mammapermisjon og etter permisjonen, enn jeg gjør nå!
Noen vil nok si at jeg burde vente til å få barn til jeg er litt gamlere. Hvorfor det? Jeg er 21 år, og mangler helt klart en mannsalder med livserfaring. Det betyr ikke at jeg er mindre egnet til å ta riktige valg. Jeg mener at det er ikke antall år man har levd som sier hvor moden du er. Det er valgene du tar, hva du lærer av situasjonene du har vært i, hvor langt du tenker og evnen til å se helheten, som sier hvor moden du er. Jeg sier ikke at jeg er den mest modene 21-åringen, men jeg ser meg selv voksen nok til å ta på meg morsrollen.
Det at jeg er student ser jeg heller ikke som en negativ faktor i forhold til barneønsket. Å være student uten barn bringer med seg mange fordeler; man kan være med på alt av fester og arrangementer, man kan lese akkurat når det passer og man kan konsentrere seg kun om studiene. Jeg har tenkt mye på hvordan hverdagen skal gå opp med barn, skole og jobb, og har kommet frem til et spørsmål: Hva er forskjellen? Hva er forskjellen mellom å være studentmamma og arbeidermamma? Forskjellen er faktisk ikke så stor når man ikke er alenemor. I begge tilfellene får man et års tid mammapermisjon. Etter permisjonen skal man tilbake til studiene/jobb, og barnet skal i barnehage/dagmamma. En vanlig arbeidsdag varer i 8 timer, og jeg gjør meg alltid ferdig med skolearbeid på 8 timer. Barnet kan altså være i barnehage mens jeg gjør skolearbeid, på akkurat samme måte som en mor i full jobb har barnet i barnehage mens hun er på jobb. Rundt eksamenstider er det på det rene at jeg må lese mer, men for all del: barnet har jo en far! Så hva er egentlig forskjellen?
Vi har som sagt også hus med plass til barn, og vi bor i et rolig og barnevennlig område. Vi er unge og friske, og har tid og energi til å ta oss av barnet, og vi har vilkårene lagt til rette for å gi et barn trygge rammer og et godt oppvekstmiljø. Ingen som får sitt første barn er eksperter, uansett alder og livssitusjon er alle nybegynnere og man tilegner seg kunnskap fra ressursene rundt seg som for eksempel helsestasjon og familie. Jeg vet ikke alt, men jeg tviler sterkt på at jeg vet alt når jeg er 35 år heller. Man lærer så lenge man lever, og det er ingenting som skulle tilsi at jeg er mindre egnet til å bli mor når jeg er 21 år enn når jeg er 35 år.
Det store spørsmålet som har stått i hodet mitt under hele tenkeprosessen har vært om jeg kommer til å greie å gi mine barn en like god oppvekst som jeg hadde. Etter å ha tenkt lenge og vurdert punktene over har jeg kommet frem til et svar: Man vet aldri, man kan kun gjøre sitt beste. Men jeg er sikker på at jeg vil greie å gi mine barn en like god oppvekst om jeg får barn nå, som om jeg får barn når jeg er gamlere og ferdig med studiene.
Vi tenkte mye på alle disse faktorene i løpet av våren og sommeren 2007, og vi bestemte oss for å starte jakten på gullet høsten 2007. Selv om vi var vel viten om at det kunne ta tid, kunne vi aldri forberedt oss på at veien mot ønskebarnet skulle bli så lang og så vanskelig...