Graviditeten

Den lange veien mot ønskebarnet

I 2004 ble jeg sammen med OT. Jeg var da 16 år, og ingen hadde vel egentlig trodd at det forholdet skulle vare særlig lenge. Men månedene gikk, og i 2006 flyttet vi sammen. Allerede da hadde jeg et ønske om en gang å bli mor, men vi ble enige om å vente til det passet litt bedre og til vi begge følte oss klare. Jeg måtte bli ferdig med videregående og vi skulle kjøpe oss leilighet først.

I 2007 kjøpte vi oss leilighet, og vi brukte våren og sommeren på å tenke gjennom om det var riktig for oss å få barn. I oktober 2007 startet vi prøvingen. Vi var veldig optimistiske, og hadde egentlig ingen anelse om hvilken verden vi gikk inn i. Man hører om folk som ikke greier å få barn, men at VI skulle få problemer med det var vi ikke forberedt på. Slike ting skjer jo ikke med oss.

Månedene gikk, og den ene negative graviditetstesten etter den andre gjorde at vi mistet håpet mer og mer. Skuffelsen var enorm hver gang, og vi forstod ikke hvorfor vi ikke greide det.

I desember 2008 oppsøkte vi lege for utredning for ufrivillig barnløshet, og i løpet av våren 2009 viste utredningen at OT har meget dårlig sædkvalitet. Eneste måte for oss å få barn på var ved assistert befrukting. I september 2009 startet vi med 1. ICSI(assistert befruktning med mikro injeksjon), men forsøket ble avbrutt. 2. ICSI startet i november 2009, men også det forsøket ble avbrutt.

Den 2 år lange prøvetiden har vært kjempe vanskelig, men vi har vokst mye som personer og fått en forståelse for ufrivillig barnløshet som vi ellers aldri ville fått. Å være ufrivillig barnløs er tøft, det er utmattende, man bærer på en lengsel som er uutholdelig og det er en lang og tidkrevende vei å gå. Høytider som jul, påske og 17. mai er kanskje den vanskeligste tiden, det er familietid. Likevel er det en spennende tid vi på mange måter aldri ville vært foruten, og jeg er sikker på at det hele er verd det når vi får holde barnet vårt i armene for første gang.

I februar 2010 fikk vi den endelige beskjeden om at OT er steril, og at han ikke kan få biologiske barn. Ferden gikk derfor videre til Haugesund der vi fikk benytte donorsæd. I mai 2010 var vi inn til det som kalles IVF-D, assistert befruktning(prøverør) med donorsæd. 9 dager etter vi satte inn to embryo i livmora mi fikk vi denne vel etterlengtede beskjeden: